Anonym, 15.02.03:
Det første innlegget som innledet her på denne siden vekket mitt engasjement. Jeg fikk selv hjelp (helt tilfeldig) i noe jeg underveis oppdaget var "borderline"-trekk med sterke tilsnitt av "narsissistiske" trekk. Det begynte med at mannen min og jeg søkte hjelp på et familievernkontor ifm ekteskapsproblemer. Da mannen min ikke ville fortsette etter et par timer, fortsatte jeg alene for å finne ut av hva jeg skulle gjøre videre for min egen del. Det "endte" med (var begynnelsen til?) at jeg befant meg i en gjennomtrengende psykologisk prosess helt på egne vegne, "glem" mannen min! ;-) Mye lå til grunn, bl.a. omsorgssvikt i barndommen, at jeg på flere måter ble forlatt og sviktet både av mor og far (hver sin gang) gjennom barndom og ungdom, samt overgrep fra tillitsperson i voksen alder. Det var først da jeg oppdaget "symptomer" underveis i min egen prosess at jeg gikk inn i faglitteraturen (mest på internett) for å søke svar på hva det var jeg opplevde og hvorfor. Jeg fikk gå i behandling hos denne terapeuten i et drøyt år, før han sluttet på det arbeidsstedet og flyttet til en annen del av landet. Han var "heldigvis" opptatt av selvpsykologi og hadde selv dyp innsikt i disse mekanismene. Men når jeg ser tilbake, tror jeg neppe jeg kunne ha fått hjelp ved selv å lese meg til og forlange av ham hva han skulle "gjøre" og hvilken rolle han skulle ha i forhold til meg. Jeg lurer på hvordan i all verden det skulle gå til. Det som forandret livet mitt og som hjalp meg til selv å ta ansvar for det jeg har latt andre mennesker ta ansvar for hele livet mitt igjennom (uten at jeg har vært klar over det selv!), var selve relasjonen til terapeuten. Jeg tror selve relasjonen er svært avgjørende for terapiens utfall. Det er etter min oppfatning selve relasjonen som leger slike ting, en slags "forsinket tilknytning/separasjon/individualisering" og dynamikken i det som setter fri til å bli et selvstendig menneske som kan ta ansvar for sitt eget liv uten å kreve at andre skal gjøre det.

Anonym, 03.02.00:
Jeg synes selvpsykologi virker interessant og fornuftig (vil ikke utdype det nærmere :-). Men jeg lurer på i hvor stor grad dette synet påvirker norske terapeuter. Er det et mindretall som arbeider innenfor en selvpsykologisk forståelse, eller er det det dominerende synet i Norge i dag? Jeg er ikke innenfor miljøet på noen måte, så jeg må spørre. Hvis man vil gå i terapi og foretrekker en "selvpsykolog", må man spørre terapeuten selv eller eksisterer det noen oversikt, eller hvordan gjør man det?

Evan Hewes Toft (ehto@haukeland.no), 18.01.00
Til Luise Kazhel: I haven't any definitive answers to your question(s). In fact, your inquiry is used by me as wedge to share my enthusiasm for the series, Progress in Self Psychology. These volumes, edited by Arnold Goldberg, saw their birth as an annual publication in the mid 80's. I trust that within the mass of this material you will find something of interest. Each book contains numerous articles on a variety of topics pertaining to self psychology and its evolution. I have long since purchased the whole series (15 volumes so far). What has been - and still is - specially rewarding for me is following the dialogue, debate and general evolution of self psychology as it struggles to incorporate more and more of what we call psychopathology within its domain. A loose chronological reading of these volumes will also give witness to the authors' deliberations and theoretical development. One gets to know the 'voices' of those concerned individuals in a real community of exchange. Very, very interesting. The level of discloser among the contriubutors is also high, thus inviting the reader into their clinical experiences out of sheer identificaiton with the case therein explained. As a clinical psychologist, somewhat dissatisfied with academic (scientific) psychology, I found a very real resonance in the works of the contributors to this series. Ultimately, the litmus test is how much of all this helps one understand and treat one's patients. These volumes have helped me understand self psychology (and its many faces), widened/deepened my well of clinical knowledge, and in some cases given me the courage to endure when clinical transparency was lacking. Check it out!

Luise Kazhel (annelise@post12.tele.dk), 12.01.00:
Jeg er ved at skrive speciale om voldsramte kvinder og påtænker at inddrage dels Stern (Daniel Stern) dels Kohut. Jeg vil gerne høre om nogen kunne give et bud på hvordan disse teorier kunne tænkes anvendt i forhold til den voldsramte kvindes barndom? eksempelvis hvor er det gået galt m.m. Derudover hvor teorierne f.eks. har deres begrænsninger - ikke alene til mit emne men også generelt.

Vigdis Nilsen (hedlni@online.no), 05.01.00:
Kommentar til Per Kristian Mathisen: Mitt navn er Vigdis Nilsen. Jeg går for tiden på tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid ved høgskolen i Oslo. Jeg har i mange år tidligere arbeidet i psykiatrien, og har alltid vært opptatt av å få tak i pasientens opplevelse av seg selv.Derfor synes jeg kunnskapene jeg nå har tilegnet meg gjennom selvpsykologien har gitt meg endel gode begreper å relatere min forstelse med. Det var meget interessant lese din beskrivelse og den kompetansen du har erhvervet deg, samtidig som jeg ser at du ønsker å bli møtt med denne empatiske forstelsen som Kohut beskriver. Jeg skriver for tiden en semesteroppgave, og har gjennom din beskrivelse fått tilgang til en spesiell kompetanse som jeg ønsker å få vite mer om. Hvis det er tillatt vil jeg gjerne bruke noe av det du belyser, i min oppgave. Jeg håper at du kan få tilgang til den terapien du nsker deg. Jeg er også interessert i vite mer om det fins oversikt over terapeuter som har en selvpsykologisk tilnærming.Jeg er også interessert i å høre hvilke bøker du har lest og om du anbefaler noen norske bøker som er relativt lettleste. De samme spørsmlene stiller jeg til andre som har informasjon om dette.

Per Kristian Mathisen (odinsvei@online.no), 30.11.99:
Til Sigmund Karterud: Det er riktig at jeg har lest fagbøker. Min innsikt, i meg selv og problematikken, er ikke utelukkende opparbeidet gjennom lesing av fagbøker, men også gjennom lesing av andre bøker, og tilstedeværelse i eget liv. Jeg tillater meg å antyde at jeg har rimelig god selv- og samfunnsinnsikt.
Jeg har ikke stilt min egen diagnose. Ved Psykiatrisk Poliklinikk fikk jeg, i 1996, et spørreskjema, som ble sendt inn og fikk diagnose stilt. (Navn på testen er ukjent.) Under opphold ved VSS, Psyk.Post 2, våren 1999, ble diagnosen bekreftet.
Du spør "Hva kan man kreve av staben og medpasienter innenfor et terapautisk samfunn?" For meg er det mer relevant å spørre Hvilket ansvar har autoriserte fag- og myndighetspersoner? For, dersom autoriserte fag- og myndighetspersoner ikke har noe ansvar, så kan man heller ikke kreve noe av dem. Det er ikke bare logisk, det er faktisk min erfaring.
Spørsmålet som melder seg er: Pasient eller fagperson først? Staben ved VSS,Psyk.post 2 har følgende oppfatning av sine roller og ansvar. Deres oppfatning kan kort oppsummeres til at bare dersom Per Kristian blir snill gutt, så kan vi hjelpe ham. Selvfølgelig ønsker jeg forandring og det er håpet om (andres?) forandring (les: anerkjennelse) som motiverer meg. Jeg er ikke i stand til å bli snill gutt. Det gavner meg ikke. Og det gavner, i det lange løp, heller ikke det samfunnet jeg forsøker å delta i. Spørsmålet er om jeg noen gang kan forvente å bli godtatt som den jeg er?
Under mitt opphold ved VSS,Psyk.Post 2, sluttet jeg å delta på fysisk trening og bevegelsesterapi da jeg opplevde at jeg "prostituerte" meg. Jeg vurderte det som svært uheldig og nedbrytende, for meg, å delta på disse aktiviteter når jeg måtte "prostituere" meg. Personalet ved posten oppfordret meg faktisk til å delta på disse aktiviteter, både p.g.a. fysisk helse og fordi de da lettere kunne "se" meg. Det interessante er at jeg, til tross for ikke å ha deltatt på fysisk trening, kom bedre ut på testene, ved utskriving, enn ved innleggelsen. Dessuten så opplevde jeg selvfølgelig ikke at man så meg noe bedre da jeg deltok. Det blir nesten som med Rødhette og ulven. Bestemor hadde helt andre motiver for at Rødhette skulle komme nærmere enn dem hun gav uttrykk for. Da jeg ikke var villig til å tilfredsstille personalets narsissistiske behov og ga uttrykk for at behandlingen ikke var tilfredsstillende, ble jeg avvist.
Jeg ønsker ikke "behandling" ved institusjoner e.l. hvor jeg må tilfredsstille stabens narsissistiske selvobjektsbehov.
Narsissistisk personlighetsforstyrrelse: I dette forumet kan jeg man enkelt si at en narsissistisk personlighetsforstyrrelse følger av opplevd selvobjektssvikt. Man er blitt og blir (mis-) brukt til å tilfredsstille andres selvobjektsbehov og har ikke fått tilfredsstillet sine egne, i tilstrekkelig grad. Når viktige omsorgs-, fag- og myndighetspersoner ikke er seg sitt ansvar bevisst kan man utvikle denne personlighetsforstyrrelsen. Deres omsorgssvikt og mangel på empati kan være betegnende for forhistorien.
Personlighetsforstyrrelsen blir vedlikeholdt ved fortsatt selvobjektssvikt. Mennesker med NP har et stort og udekket, til dels barnslig, behov for å bli sett; å få anerkjennelse. I steden for å forsøke å imøtekomme dette behovet, avviser både samfunnet og medmennesker denne personen. Autoriserte fag- og myndighetspersoner er, som nevnt, ikke noe bedre.
Personlighetsforstyrrelsen kan kurereres ved at man begynner å ta mennesker på alvor/Pasienten først. Ved at autoriserte fag- og myndighetspersoner er seg sitt ansvar bevisst og forsøker å imøtekomme pasientens selvobjektsbehov. Dersom fagpersoner e.a. har tilfredsstillende kompetanse og evner å etablere et miljø som tilfredsstiller pasientens selvobjektsbehov, kan vedkommendes personlighetsforstyrrelse forsvinne "som dugg for solen". (Men hvor blir det da av fagpersonenes selvobjekter?)
Utfordringen, for meg som ansvarlig samfunnsborger og for autoriserte fag- og myndighetspersoner, blir å ikke gjenta "fadesen" ved å forsøke å (mis-) bruke andre for å få tilfredsstillet egne selvobjektsbehov. Det krever en svært høy bevissthet.

Sigmund Karterud (sigmund.karterud@psykiatri.uio.no), 22.11.99:
Svar til Anonym: Jeg vet ikke om jeg er den rette til å svare på dette, men du reiser viktige problemer. Hjelper det å få en teoretisk innsikt i seg selv gjennom å lese fagbøker og stille diagnoser på seg selv? Hva innebærer "narsissistisk personlighetsforstyrrelse"? Hva kan man kreve av staben og medpasienter innenfor et terapeutisk samfunn? Har andre noen meninger om dette?

Anonym, 10.11.99:
Selvpsykologi - Hei. Jeg har lest de forskjellige tema og innslag i diskusjonsforumet. Innholdet er interessant, men mange faguttrykk/fremmedord er litt vanskelige å forstå. Går det an å foreslå å bruke et enklere språk? Jeg har en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Dette forklarer jeg, i hovedtrekk, med omsorgssvikt, mentale overgrep og alt for lav, mental og følelsesmessig, behovstilfredsstillelse (selvobjekts-svikt). Og jeg mener å forstå selvobjektets betydning for mental helse og personlig utvikling. Jeg forsøker å forklare fagpersoner dette, men opplever ikke å nå frem. Selv ikke da jeg var innlagt ved ... (anonymisert av adm.), ville man gå inn på dette. I stedet ble jeg avvist og utsatt for personalets narsissistiske behov. Det har lenge gått på tampene løs. Mine behov er aldri, i tilstrekkelig grad, blitt prioritert og mine forsøk på å få andre til å forstå og evt. stille opp som selvobjekter, er blitt møtt med avvisning eller uforstand. Derfor er jeg i ferd med å gi opp. Livet har ikke noe mening lenger. Har jeg noe håp om rehabilitering? Hvor? Vennlig hilsen NN.

 

 

Send dine kommentarer til tema her:

Innlegget må inneholde innsenders fulle navn,
samt tittelen: "Selvpsykologi i praksis"
(Innlegg fra ikke-fagpersoner anonymiseres om annet ikke ønskes)

Sendes via e-post til Geir Pedersen ved Avdeling for Personlighetspsykiatri , Ullevål Universitetssykehus